Tanker om siste leste bok: Silo Saga (Wool, Shift, Dust)

Silo Saga av Hugh Howey

Wool Hugh Howey Utgitt: 2012 528 sider ISBN: 9781780891248 Terningkast: 5 -------------- Shift Hugh Howey Utgitt: 2013 608 sider ISBN: 9781481983556 Terningkast: 5  -------------- Dust Hugh Howey Utgitt: 2013 464 sider ISBN: 9781490904382 Terningkast: 5

Fant ut at jeg heller ville skrive en felles liten ting om hele denne trilogien istedet for å skrive noe om hver bok. Skal prøve å ikke røpe for mye, for dette er absolutt verdt å lese selv.

Tenk deg at du er født og oppvokst i en skyskraper. Du har aldri gått utenfor bygningen, og det er faktisk forbudt å så mye som tenke på å gå ut. Skyskraperen er faktisk, så vidt du vet, hele verden. Alt utenfor er giftig og farlig, og om noen levde ute der er det så mange generasjoner siden at ingen husker det.
Tenk deg så at denne bygningen ikke er en skyskraper, men en stor underjordisk silo. Og der har du tanken bak Silo Saga.
Wool starter med at Sheriffen for siloen vil ut, noe som nærmest automatisk fører til straffen "Rengjøring". Siloen er bygget på en slik måte at nivå 1, helt øverst, har vegger dekket med skjermer som viser utsiden. På overflaten er det et lite tårn med kameraer som må rengjøres nå og da for at man skal kunne se utsiden på disse skjermene.
En dødstraff som samtidig fører til at disse kameraene blir rengjort er jo bare naturlig. Det rare er at alle som blir sendt ut faktisk rengjører disse kameraene, noe ingen helt har forklaring på. Og selv om IT-avdelingen i siloen gjør så godt de kan med å bygge drakter for de som går ut, har de enda ikke klart å lage en som holder lenge. De dødsdømte kommer seg bare et lite stykke opp bakken rundt siloen før de faller om og dør. Hvorfor gjør alle jobben med å rengjøre når de blir sendt ut? Hva var det kona til Sheriffen fant ut som gjorde at ho ville ut? Og hva var det som førte til at siste rest av menneskeheten må bo i en silo under bakken?




Noe av det som gjør denne serien så fantastisk er hvor troverdig den er. Jeg kunne tro helt og holdent på at dette samfunnet på flere tusen kunne leve i denne siloen. Strøm får de fra generatorer som går på drivstoff de pumper opp og raffinerer i de laveste etasjene. Mat kommer fra gårder, hvor de og begraver de døde. Papir er luksus, og det de har har blitt resirkulert mange ganger. De har transportører som går opp og ned den store trappen i midten med varer. Og de har en IT-avdeling man raskt begynner å lure litt på.

For det er såklart ikke bare idyll i denne siloen, og det blir snakket om at det er lenge siden siste opprør. Et opprør som skal ha ført til de strenge lovene om å ikke snakke om utsiden. Utsiden er forøvrig et brunt og grått sted. Mørke skyer som noen ganger letter litt for å slippe igjennom sol, nakne steinflater uten antydning til plantevekst og noen falleferdige "oppned-siloer" i det fjerne. Samt det folk helst tenker på som kampesteiner spredt rundt hele siloen, som faktisk er likene til de som er sendt ut for å rengjøre. Ingen har noensinne kommet seg opp fra fordypningen siloen ligger i, og alle kan fremdeles ses om man sitter i kantina i øverste etasje.

Howey klarer allerede i første del av boken å slå pusten ut av meg, og jeg var hekta ganske raskt. Noe av det jeg liker ved post-apokalyptiske fortellinger er  hvor mye av tiden før man holder hemmelig, og hvordan man forteller om disse hemmelighetene. Wool har en super balanse, mens i Shift og Dust blir mer og mer fortalt. Dette kunne fort ha trekt fra spenningen i historien, fjernet mysteriet, men for meg ble den bare styrket.

Liker du spenning og krim er det bare å hive seg på, og om du i tillegg liker post-apokalyptiske historier (noe jeg elsker) så må du lese denne serien. Jeg gir hver bok, og serien sammenlagt, terningkast 5.